Time to facebook the truth

Jeg skammer meg litt over at noe av det første jeg gjør når jeg våkner i dag er å anstrenge hele fem muskler og tre hjerneceller for å strekke meg til Mac. Hun sover sporadisk trofast ved min side, og vil vise meg facebook, og har man potensielt spennende veggsvar eller mail i vente får skammen så være. Men ingenting hadde skjedd. Faktisk hadde det skjedd mindre nå enn i går kveld, og at jeg har én online venn når jeg sover til ett vet vi alle er høyst merkverdig fordi, vel, vi er usosiale, sosiale nerder. Kanskje unntatt deg, tøffen, som leser en blogg om meg og facebooken min imens du rister hardnakket på hodet.

Det viser seg, etter en del kløing i øynene og klyping i diverse lemmer for å sjekke om jeg mareritter, at jeg har et totalt av to venner, Sarah og Hanne (takk til dere, nå vet jeg hvem jeg kan stole på!), samt én friendrequest. Det levner ikke lenger noen tvil, jeg har mareritt. Min første innskytelse er av gammel vane å oppdatere statusfeltet med noe á la ”hva faen skjer med facebook og hvorfor har jeg ingen venner”, men i grevens tid ser jeg skogen for trærne og innser jeg er treet som faller uten noen rundt, jeg vil ikke bli hørt, jeg har sluttet å opphøre.

I desperasjon adder jeg etpar på måfå, noen som har skrevet på veggen min eller tagget meg i bilder, noen med navnet i blå hyperlink så det bare er å trykke. Det er ikke bare å trykke. Man må trykke opptil flere ganger, og både bekrefte og gudene vet hva. Det er enkelt å adde folk på face, det er et helvete av Sisyphusiske dimensjoner å adde 300(+/- X), og jeg gir opp.

Dette er imidlertid et luksusproblem, eller heller kanskje et slags komfortproblem, fordi sakte demrer det at jeg har større utfordringer foran meg. Null stress med de jeg har jevnlig kontakt med, de som er synlige på veggen min, som er felles venner, som har sendt meg mail etc. (og ironisk nok er det disse jeg ser mest til i hverdagen også). Adskillig verre er det med alle jeg har på face av den riktige grunnen, de jeg ikke vil miste kontakten med, men som jeg strengt tatt ikke har særlig kontakt med fra før. Og jeg har visst hvilt meg litt for hardt på laurbærene i god tro om at de er på lista mi, men nå er det bare klissete og jeg aner ikke hvor eller hvem jeg skal begynne. Rams opp de nærmeste 300 vennene dine, er du snill. ”Vent litt, så skal jeg sjekke på Facebook”, sier du da. Takk skal du ha.

Nettverk er bra, og sett bort ifra de åpenbare grunnene til hvorfor, er det også et helvete. For det er de du har på face som har null, eller én, maks to ”felles venner” som står i faresonen nå, de som per definisjon ikke er i nettverket ditt. De felles vennene er heller ikke de du møtte dem igjennom, det er bare ”helt sykt tilfeldig og morsomt at DU også kjenner henne, lol, sprøtt as”. Det er folk en møtte en utkåret kveld, fant tonen med der og da og som du fant seg selv snokende i feriebildene til akkurat passe lenge etterpå. Det er de du aldri fikk mot nok, eller mulighet til å spørre om nummeret til men tilfeldigvis husket hun navnet ditt og resten kunne vært et eventyr som dere ville fortalt unga om, litt over ni måneder senere.

Jeg har hatt mange jeg hadde en tone med, en tilfeldig kveld, en busstur, et fuktig nachspiel. Men vi er ikke venner. Vi er nok ikke engang bekjente, men vi er facebook-verdige. Provisorisk. Og jeg skulle selvsagt ta opp tråden igjen en tilfeldig dag, et fuktig vorspiel i samme nabolag og kanskje vi kunne tatt den bussturen igjen? Men å komme her så lenge etterpå og adde, vel, så facebook-verdige er vi nok ikke, så varig inntrykk gjorde jeg ei. Hos noen nylige bekjentskaper klamrer jeg meg sikkert fortsatt fast i korttidshukommelsen, men si meg, hvor stalkersk er jeg ikke når jeg adder deg to ganger på tre uker? Jeg føler også muligens gamblingen i form av avventing og tilbakeholdenhet med å ta første addeskrittet, for så en skjult, nonchalant jubel når det gav gevinst med "1 friendrequest" faller litt i stå når jeg initierer nå. Jeg vet jeg ikke overbeviser noen lenger, og i fallet har jeg dratt med det lille jeg hadde av stolthet og "upper hand". No more fuckin´ mister cool-guy, altså, pardon my french.

Dette kunne vært en gudegave om jeg hadde vært en sånn sosial-junkie som en del av dere jeg hadde på vennelista, der jeg har den tvilsomme æren av å dele lista deres med 994 andre. Jeg skulle gjerne nevnt navn, men jeg aner ikke lenger hvem dere er. Tror dere forresten dere får premie når dere adder nummer 1000? Skaff 1000 ”venner”, få 100 til på kjøpet? Jeg har ihvertfall opptil flere ganger ryddet opp i lista mi, litt fordi jeg ikke helt ser sjarmen i å få statusoppdatering, og statusoppdateringsoppdatering fra folk jeg ikke lenger vet hvem er, og litt fordi jeg ikke ser helt sjarmen i å prakke på deg mine fyllebilder til spott og spe. Føler jeg har nok av venner som kan stå for spottet og spettet som det er, takk. Jeg har opplevd å ha folk på facebook som jeg går omvei rundt på gata, og da er det kanskje på tide å gå i seg selv og luke litt i vennelista? Dermed er det cirka kun folk jeg liker, og som jeg håper og tror liker meg, som er (les: var) på lista mi (med visse forebehold). Føl deg gjerne truffet av a, b, c, eller ”all of the above”.

Nå får jeg stadig mer hetta, for egosentrisk som jeg er har jeg kun tenkt på hvem jeg mister kontakten med (og selvsagt litt på dere stakkarer som mister kontakten med meg), men så kommer jeg på hvilke signaler jeg sender ut. Mange vil nok få med seg hva som har skjedd, og rundt leirbålet fortelle historien om mannen som ble voldtatt av facebookadministratorene, for så å aldri ha venner igjen, men desto fler vil aldri få vite om dette. Og om jeg skulle ha et lite håp om at de jeg ikke husker å adde vil huske meg, og vi kan igjen leke med hverandres ferie- og fyllebilder og le godt av eller avstandshåne hverandres statuser, slukner det håpet da jeg innser at det å ikke lenger ha tilgang til ens profil er en statement av en annen dimensjon. Det er ikke som å miste mobilen og ikke ringe igjen, det er en aktiv og bevisst krigserklæring. Jeg har opplevd det selv, og heldigvis er jeg så obsternasig at jeg adda som venn igjen, og heldigvis ble det fabrikkert en løgn om at facebook sletter venner av seg selv så jeg slapp å tape for mye stolthet, men ikke alle er like bra mennesker som meg. De kommer til å tro at jeg hater dem og tørke noen tårer over alt som kunne ha blitt. Og jeg kommer aldri til å få vite at de heldigvis hadde lagret noen bilder av meg, så de slipper å kun minnes meg gjennom det knøttlille bildet en får når en ikke er ordentlig facefriend. Samtidig, et helt annet sted, er det mye potensiell kleinhet i det å glemme å adde folk. Jeg har for så vidt nære venner jeg henger med støtt og stadig som jeg aldri har hatt på face, det har simpelthen ikke falt oss inn da vi sees jo nok til å ikke trenge en skrivevegg, og kjenner nok dystre hemmeligheter om hverandre til at vi trenger å psykoanalysere hverandre gjennom hvilke grupper vi er medlem av. Men blant alle dere jeg bør huske er det nok noen som ikke husker at jeg har elendig hukommelse, ihvertfall når det er så mye å ta av. Lag en liste over ti av dine favorittfilmer og du vil fortsatt glemme fem som er så bra at de bør ha en egen liste. Jeg har 1000 favorittfilmer, ikke inkludert de 25332 jeg da har glemt jeg har sett. I lang tid fremover nå vil jeg derfor benytte people you might know-verktøyet for alt det er verdt men det vil ikke være nok. Sårene fra dette overgrepet vil nok aldri fullt ut gro.

Så, kan vi lære noe av alt dette? Er det noen ord til ettertanke som kan nynnes for seg selv som trøst når ting går på tverke? Klarer jeg å tenke på noe annet enn intern Westerdalshumor med en gang to retoriske spørsmål følger hverandre? We might never know. Men er det én ting jeg vet er at jeg hater facebook, av hele mitt hjerte. Jeg hatet det før jeg stod opp i dag, og nå mer enn noen gang. Men hun er som en protese, noe jeg liker å tro jeg klarer meg uten og som jeg har til tross for at jeg ”ikke er handikappet”, og selvsagt må denne klisjéanalogien gå til det skrittet å si at jeg ville falt ned en hvilken som helst bakke dersom jeg ikke hadde henne å støtte meg på. Og uten at jeg var klar over det ble facebook nå omtalt som ”hun”, en ære kun forunt det jeg elsker mest i verden: macbooken, iphone, gitarene, og macroobjektivet mitt (tidligere kameraet mitt og, men det er så jævlig bitchy at det ikke lenger fortjener denslags gunst), og min kjære mor og søster. Så når jeg elsker å hate noe er det tydeligvis kjærligheten som overvinner, og om jeg noensinne vil klare å frigjøre meg fra dette handikappet vil jeg nok bli en lykkelig, men ensom mann. Inntil da, add meg på facebook, lag en gruppe som verver folk til å adde meg og inviter meg på events, og ikke ta det personlig om jeg ikke adder deg, jeg har en lang og pinlig jobb foran meg.


P.S; Vet forresten ikke helt hvem som leser bloggen min, derfor den tilfeldige bruken av ”deg”, ”dere”, ”hun” og ”de”. Hvis skoen passer er det deg jeg byr til dans. Det er også litt forvirring rundt bruk av nåtid eller fortid, rett og slett fordi det er sært å om snakke om venner og venneliste fra fordums tid.

P.P.S; Nå skal det sies, jeg er mektig imponert over mange, da jeg i løpet av denne terapiskrivingen har fått nærmere 30 friendrequests, noe som får meg til å føle meg ikke mindre enn en middels utbrent rockestjerne med et ”best of”-skiveslipp før jul. Ingen trenger å nevne at det stort sett er nære og kjære Westerdølinger, og en snøball som ruller da dere stadig gjennom mutuals får flere nyheter omhandlende meg og mine nye, gamle bekjentskaper smørt oppetter nyhetssida deres. Men du kan sikkert skrive det på veggen min.