Jeg reddet nylig verden.

”Jeg har dessverre ikke tid til å gjøre dette kort” –Glemt.

For noen dager siden fant jeg meg selv i å ha minus på kortet, sperret kredittkort, gjeld på husleie og et heftig gjeldsbrev fra min kjære søster, noe som strengt tatt knapt hjalp til salt i såret. En femtilapp og noe mynt var alt jeg eide av valuta, og etter tog til jobb til den nette sum av 46 kroner (for øvrig eneste gang jeg har forhåndskjøpt billett for å spare 20 spenn, og selvsagt også eneste gang jeg ikke har sett noen konduktør), hadde jeg da 15 kroner igjen, sikkert akkurat nok til en kaffe et sted, tenkte jeg fornøyd. Noen ville det annerledes, for innen kort tid ser jeg en stakkarslig tigger med fillete klær som gjør noe som vekker meg fra pengeproblemene mine, hun unngår øyekontakt. Dette er spesielt, det tyder på skam og nød, i motsetning til disse som krever blikket ditt for å få deg til å gi fordi de vet det er vanskeligere å gå passivt forbi da. Dette imponerte meg, og jeg merket jeg egentlig ikke trengte den kaffen, så jeg gav de resterende kronene mine, alt jeg eide i verden, til denne dama. Og etterpå følte jeg meg bedre enn på lenge, ikke fordi jeg bidro men fordi blakkheten gikk fra å trykke meg ned til å snarere løfte meg opp, jeg var 100% blakk og følte meg friere enn på lenge.

Historien ender imidlertid ikke der...
Dagen etter var første skoledag og vi måtte skrive under og sende et gjeldsbrev til lånekassen for å få penger, noe jeg som nevnt hadde ganske akutt behov for, til tross for en nyfunnet frihetsfølelse. Skolen skulle ikke sende før etter kontortid så jeg gikk heller til et postkontor for å kanskje få kroner én virkedag tidligere. Jeg var bevæpnet med 4 kronestykker, restene etter å ha lånt 20 spenn av klassekamerat og fått to kaffe utav snyltet. Jeg smiler pent til jenta bak skranken og sier jeg skal sende et slikt et godt, gammeldags brev, og regner med at 4 kroner hjelper langt på vei, kanskje det sågar er litt til overs så jenta kan kjøpe seg noe fint… Hun ler av meg, rått og i en evighet, før hun spør spydig hvor lenge det er siden jeg har sendt brev, nå koster det intet mindre enn 8 kroner og jeg forbanner meg selv for at den siste kaffen jeg kjøpte var stor, og dermed 4 kroner dyrere. For å glatte over en halvflau situasjon sier jeg at dette var en artig catch 22, for jeg får ikke flere kroner før jeg har fått sendt brevet, og jeg har ikke flere kroner til å få sendt det. Hun sier at da skal hun jaggu spandere de siste 4 kronene, og jeg synes det er så vakkert gjort at jeg blir helt satt ut. Jeg mater på med takksigelser og forteller at jeg skal huske henne og en vakker dag betale tilbake, på en eller annen måte. Inntil da skal jeg gjøre gode gjerninger ved første, andre og tredje mulighet, og jeg skal fortelle alle tre at de igjen må gjøre en god gjerning videre og fortsette trenden. Dette har ennå ikke startet da muligheten ennå ikke har budt til dans, men jeg vet med meg selv at når ballet begynner å rulle vil folk gjøre sitt for å glede andre, og disse andre vil igjen ta det videre, og videre, og sånn vil verden bli et bedre sted. Alt takket være en fillete tigger som unngikk øyekontakt, en kjempesøt postjente og selvsagt mest av alt meg, veledighetsinnovatøren.

Karma er ingen spøk, noe jeg nå føler jeg har empiriske bevis på. Myth confirmed.