Han har;

For mange sjette sanser, for få alter egoer, akkurat passe perfekte prinsipper, en kjip gullfiskhukommelse og midlertidige hemmeligheter, alltid fargedrømmer, sett lyset men ikke veien, aldri brukket noe og vil aldri få nok arr, men har nok krigsarr til å backe opp generalstjernene, sporadiske fetisjer, moderate tvangstanker, heldigvis nok hodeplagg, sjelden fiender, som regel lyst på noe digg, tette favorittord, standard krav men krevende standarder, selvsagt god musikksmak, underbevisst budskap, en velsignet gullfiskhukommelse, déja vú igjen og dessverre snakka ferdig..

Time to facebook the truth

Jeg skammer meg litt over at noe av det første jeg gjør når jeg våkner i dag er å anstrenge hele fem muskler og tre hjerneceller for å strekke meg til Mac. Hun sover sporadisk trofast ved min side, og vil vise meg facebook, og har man potensielt spennende veggsvar eller mail i vente får skammen så være. Men ingenting hadde skjedd. Faktisk hadde det skjedd mindre nå enn i går kveld, og at jeg har én online venn når jeg sover til ett vet vi alle er høyst merkverdig fordi, vel, vi er usosiale, sosiale nerder. Kanskje unntatt deg, tøffen, som leser en blogg om meg og facebooken min imens du rister hardnakket på hodet.

Det viser seg, etter en del kløing i øynene og klyping i diverse lemmer for å sjekke om jeg mareritter, at jeg har et totalt av to venner, Sarah og Hanne (takk til dere, nå vet jeg hvem jeg kan stole på!), samt én friendrequest. Det levner ikke lenger noen tvil, jeg har mareritt. Min første innskytelse er av gammel vane å oppdatere statusfeltet med noe á la ”hva faen skjer med facebook og hvorfor har jeg ingen venner”, men i grevens tid ser jeg skogen for trærne og innser jeg er treet som faller uten noen rundt, jeg vil ikke bli hørt, jeg har sluttet å opphøre.

I desperasjon adder jeg etpar på måfå, noen som har skrevet på veggen min eller tagget meg i bilder, noen med navnet i blå hyperlink så det bare er å trykke. Det er ikke bare å trykke. Man må trykke opptil flere ganger, og både bekrefte og gudene vet hva. Det er enkelt å adde folk på face, det er et helvete av Sisyphusiske dimensjoner å adde 300(+/- X), og jeg gir opp.

Dette er imidlertid et luksusproblem, eller heller kanskje et slags komfortproblem, fordi sakte demrer det at jeg har større utfordringer foran meg. Null stress med de jeg har jevnlig kontakt med, de som er synlige på veggen min, som er felles venner, som har sendt meg mail etc. (og ironisk nok er det disse jeg ser mest til i hverdagen også). Adskillig verre er det med alle jeg har på face av den riktige grunnen, de jeg ikke vil miste kontakten med, men som jeg strengt tatt ikke har særlig kontakt med fra før. Og jeg har visst hvilt meg litt for hardt på laurbærene i god tro om at de er på lista mi, men nå er det bare klissete og jeg aner ikke hvor eller hvem jeg skal begynne. Rams opp de nærmeste 300 vennene dine, er du snill. ”Vent litt, så skal jeg sjekke på Facebook”, sier du da. Takk skal du ha.

Nettverk er bra, og sett bort ifra de åpenbare grunnene til hvorfor, er det også et helvete. For det er de du har på face som har null, eller én, maks to ”felles venner” som står i faresonen nå, de som per definisjon ikke er i nettverket ditt. De felles vennene er heller ikke de du møtte dem igjennom, det er bare ”helt sykt tilfeldig og morsomt at DU også kjenner henne, lol, sprøtt as”. Det er folk en møtte en utkåret kveld, fant tonen med der og da og som du fant seg selv snokende i feriebildene til akkurat passe lenge etterpå. Det er de du aldri fikk mot nok, eller mulighet til å spørre om nummeret til men tilfeldigvis husket hun navnet ditt og resten kunne vært et eventyr som dere ville fortalt unga om, litt over ni måneder senere.

Jeg har hatt mange jeg hadde en tone med, en tilfeldig kveld, en busstur, et fuktig nachspiel. Men vi er ikke venner. Vi er nok ikke engang bekjente, men vi er facebook-verdige. Provisorisk. Og jeg skulle selvsagt ta opp tråden igjen en tilfeldig dag, et fuktig vorspiel i samme nabolag og kanskje vi kunne tatt den bussturen igjen? Men å komme her så lenge etterpå og adde, vel, så facebook-verdige er vi nok ikke, så varig inntrykk gjorde jeg ei. Hos noen nylige bekjentskaper klamrer jeg meg sikkert fortsatt fast i korttidshukommelsen, men si meg, hvor stalkersk er jeg ikke når jeg adder deg to ganger på tre uker? Jeg føler også muligens gamblingen i form av avventing og tilbakeholdenhet med å ta første addeskrittet, for så en skjult, nonchalant jubel når det gav gevinst med "1 friendrequest" faller litt i stå når jeg initierer nå. Jeg vet jeg ikke overbeviser noen lenger, og i fallet har jeg dratt med det lille jeg hadde av stolthet og "upper hand". No more fuckin´ mister cool-guy, altså, pardon my french.

Dette kunne vært en gudegave om jeg hadde vært en sånn sosial-junkie som en del av dere jeg hadde på vennelista, der jeg har den tvilsomme æren av å dele lista deres med 994 andre. Jeg skulle gjerne nevnt navn, men jeg aner ikke lenger hvem dere er. Tror dere forresten dere får premie når dere adder nummer 1000? Skaff 1000 ”venner”, få 100 til på kjøpet? Jeg har ihvertfall opptil flere ganger ryddet opp i lista mi, litt fordi jeg ikke helt ser sjarmen i å få statusoppdatering, og statusoppdateringsoppdatering fra folk jeg ikke lenger vet hvem er, og litt fordi jeg ikke ser helt sjarmen i å prakke på deg mine fyllebilder til spott og spe. Føler jeg har nok av venner som kan stå for spottet og spettet som det er, takk. Jeg har opplevd å ha folk på facebook som jeg går omvei rundt på gata, og da er det kanskje på tide å gå i seg selv og luke litt i vennelista? Dermed er det cirka kun folk jeg liker, og som jeg håper og tror liker meg, som er (les: var) på lista mi (med visse forebehold). Føl deg gjerne truffet av a, b, c, eller ”all of the above”.

Nå får jeg stadig mer hetta, for egosentrisk som jeg er har jeg kun tenkt på hvem jeg mister kontakten med (og selvsagt litt på dere stakkarer som mister kontakten med meg), men så kommer jeg på hvilke signaler jeg sender ut. Mange vil nok få med seg hva som har skjedd, og rundt leirbålet fortelle historien om mannen som ble voldtatt av facebookadministratorene, for så å aldri ha venner igjen, men desto fler vil aldri få vite om dette. Og om jeg skulle ha et lite håp om at de jeg ikke husker å adde vil huske meg, og vi kan igjen leke med hverandres ferie- og fyllebilder og le godt av eller avstandshåne hverandres statuser, slukner det håpet da jeg innser at det å ikke lenger ha tilgang til ens profil er en statement av en annen dimensjon. Det er ikke som å miste mobilen og ikke ringe igjen, det er en aktiv og bevisst krigserklæring. Jeg har opplevd det selv, og heldigvis er jeg så obsternasig at jeg adda som venn igjen, og heldigvis ble det fabrikkert en løgn om at facebook sletter venner av seg selv så jeg slapp å tape for mye stolthet, men ikke alle er like bra mennesker som meg. De kommer til å tro at jeg hater dem og tørke noen tårer over alt som kunne ha blitt. Og jeg kommer aldri til å få vite at de heldigvis hadde lagret noen bilder av meg, så de slipper å kun minnes meg gjennom det knøttlille bildet en får når en ikke er ordentlig facefriend. Samtidig, et helt annet sted, er det mye potensiell kleinhet i det å glemme å adde folk. Jeg har for så vidt nære venner jeg henger med støtt og stadig som jeg aldri har hatt på face, det har simpelthen ikke falt oss inn da vi sees jo nok til å ikke trenge en skrivevegg, og kjenner nok dystre hemmeligheter om hverandre til at vi trenger å psykoanalysere hverandre gjennom hvilke grupper vi er medlem av. Men blant alle dere jeg bør huske er det nok noen som ikke husker at jeg har elendig hukommelse, ihvertfall når det er så mye å ta av. Lag en liste over ti av dine favorittfilmer og du vil fortsatt glemme fem som er så bra at de bør ha en egen liste. Jeg har 1000 favorittfilmer, ikke inkludert de 25332 jeg da har glemt jeg har sett. I lang tid fremover nå vil jeg derfor benytte people you might know-verktøyet for alt det er verdt men det vil ikke være nok. Sårene fra dette overgrepet vil nok aldri fullt ut gro.

Så, kan vi lære noe av alt dette? Er det noen ord til ettertanke som kan nynnes for seg selv som trøst når ting går på tverke? Klarer jeg å tenke på noe annet enn intern Westerdalshumor med en gang to retoriske spørsmål følger hverandre? We might never know. Men er det én ting jeg vet er at jeg hater facebook, av hele mitt hjerte. Jeg hatet det før jeg stod opp i dag, og nå mer enn noen gang. Men hun er som en protese, noe jeg liker å tro jeg klarer meg uten og som jeg har til tross for at jeg ”ikke er handikappet”, og selvsagt må denne klisjéanalogien gå til det skrittet å si at jeg ville falt ned en hvilken som helst bakke dersom jeg ikke hadde henne å støtte meg på. Og uten at jeg var klar over det ble facebook nå omtalt som ”hun”, en ære kun forunt det jeg elsker mest i verden: macbooken, iphone, gitarene, og macroobjektivet mitt (tidligere kameraet mitt og, men det er så jævlig bitchy at det ikke lenger fortjener denslags gunst), og min kjære mor og søster. Så når jeg elsker å hate noe er det tydeligvis kjærligheten som overvinner, og om jeg noensinne vil klare å frigjøre meg fra dette handikappet vil jeg nok bli en lykkelig, men ensom mann. Inntil da, add meg på facebook, lag en gruppe som verver folk til å adde meg og inviter meg på events, og ikke ta det personlig om jeg ikke adder deg, jeg har en lang og pinlig jobb foran meg.


P.S; Vet forresten ikke helt hvem som leser bloggen min, derfor den tilfeldige bruken av ”deg”, ”dere”, ”hun” og ”de”. Hvis skoen passer er det deg jeg byr til dans. Det er også litt forvirring rundt bruk av nåtid eller fortid, rett og slett fordi det er sært å om snakke om venner og venneliste fra fordums tid.

P.P.S; Nå skal det sies, jeg er mektig imponert over mange, da jeg i løpet av denne terapiskrivingen har fått nærmere 30 friendrequests, noe som får meg til å føle meg ikke mindre enn en middels utbrent rockestjerne med et ”best of”-skiveslipp før jul. Ingen trenger å nevne at det stort sett er nære og kjære Westerdølinger, og en snøball som ruller da dere stadig gjennom mutuals får flere nyheter omhandlende meg og mine nye, gamle bekjentskaper smørt oppetter nyhetssida deres. Men du kan sikkert skrive det på veggen min.

Jeg reddet nylig verden.

”Jeg har dessverre ikke tid til å gjøre dette kort” –Glemt.

For noen dager siden fant jeg meg selv i å ha minus på kortet, sperret kredittkort, gjeld på husleie og et heftig gjeldsbrev fra min kjære søster, noe som strengt tatt knapt hjalp til salt i såret. En femtilapp og noe mynt var alt jeg eide av valuta, og etter tog til jobb til den nette sum av 46 kroner (for øvrig eneste gang jeg har forhåndskjøpt billett for å spare 20 spenn, og selvsagt også eneste gang jeg ikke har sett noen konduktør), hadde jeg da 15 kroner igjen, sikkert akkurat nok til en kaffe et sted, tenkte jeg fornøyd. Noen ville det annerledes, for innen kort tid ser jeg en stakkarslig tigger med fillete klær som gjør noe som vekker meg fra pengeproblemene mine, hun unngår øyekontakt. Dette er spesielt, det tyder på skam og nød, i motsetning til disse som krever blikket ditt for å få deg til å gi fordi de vet det er vanskeligere å gå passivt forbi da. Dette imponerte meg, og jeg merket jeg egentlig ikke trengte den kaffen, så jeg gav de resterende kronene mine, alt jeg eide i verden, til denne dama. Og etterpå følte jeg meg bedre enn på lenge, ikke fordi jeg bidro men fordi blakkheten gikk fra å trykke meg ned til å snarere løfte meg opp, jeg var 100% blakk og følte meg friere enn på lenge.

Historien ender imidlertid ikke der...
Dagen etter var første skoledag og vi måtte skrive under og sende et gjeldsbrev til lånekassen for å få penger, noe jeg som nevnt hadde ganske akutt behov for, til tross for en nyfunnet frihetsfølelse. Skolen skulle ikke sende før etter kontortid så jeg gikk heller til et postkontor for å kanskje få kroner én virkedag tidligere. Jeg var bevæpnet med 4 kronestykker, restene etter å ha lånt 20 spenn av klassekamerat og fått to kaffe utav snyltet. Jeg smiler pent til jenta bak skranken og sier jeg skal sende et slikt et godt, gammeldags brev, og regner med at 4 kroner hjelper langt på vei, kanskje det sågar er litt til overs så jenta kan kjøpe seg noe fint… Hun ler av meg, rått og i en evighet, før hun spør spydig hvor lenge det er siden jeg har sendt brev, nå koster det intet mindre enn 8 kroner og jeg forbanner meg selv for at den siste kaffen jeg kjøpte var stor, og dermed 4 kroner dyrere. For å glatte over en halvflau situasjon sier jeg at dette var en artig catch 22, for jeg får ikke flere kroner før jeg har fått sendt brevet, og jeg har ikke flere kroner til å få sendt det. Hun sier at da skal hun jaggu spandere de siste 4 kronene, og jeg synes det er så vakkert gjort at jeg blir helt satt ut. Jeg mater på med takksigelser og forteller at jeg skal huske henne og en vakker dag betale tilbake, på en eller annen måte. Inntil da skal jeg gjøre gode gjerninger ved første, andre og tredje mulighet, og jeg skal fortelle alle tre at de igjen må gjøre en god gjerning videre og fortsette trenden. Dette har ennå ikke startet da muligheten ennå ikke har budt til dans, men jeg vet med meg selv at når ballet begynner å rulle vil folk gjøre sitt for å glede andre, og disse andre vil igjen ta det videre, og videre, og sånn vil verden bli et bedre sted. Alt takket være en fillete tigger som unngikk øyekontakt, en kjempesøt postjente og selvsagt mest av alt meg, veledighetsinnovatøren.

Karma er ingen spøk, noe jeg nå føler jeg har empiriske bevis på. Myth confirmed.

Hear ye, hear ye!

Jeg er vel egentlig ingen fullblodsblogger ennå da jeg ikke skriver i tiden for denne siden, men for å komme over en hypatetisk publiseringsnoia og en fobi mot å utlevere privatlivet mitt til en snoker som deg skal jeg i det minste legge ut litt greier jeg fant i arkivet. Ta det med en overdose salt for jeg står ikke for noe som står her. Endel er skriveøvelser, det meste skulle aldri leses, bare skrives, og resten skulle leses av maks noen få, nøye håndplukkede. Såeh, "enjoy".


Skriveoppgave; "Train of thoughts", velg et ord og start setningen med det, og skriv sammenhengende uten å tenke fremover. Om en stopper opp starter man på det valgte ordet igjen, til 3(?) minutter har gått;

Blått, sa hun og mente det av hele sitt hjerte, men hvorfor vil jeg nok aldri forstå... Etter mange dager på fylla kunne hun likesågodt ha snakket om sivilisasjonens undergang og enden på visa, akkurat nå var jeg likegyldig til alt annet enn min andre kopp med kruttsterk kaffe...

Hele uka, og nesten resten av måneden, hadde hun mast om det forbanna kjøkkenet, som om verden stod og falt på om serviset ble eggehvitt eller gammelhvitt eller gudene faen meg vet hvilke andre "nyanser" det fantes av denne fargen, som da jeg gikk på skolen ikke var en farge i det hele tatt. Jeg kunnn ikke gitt mer faen. Virkelig. Mang en gang har jeg sagt dette uten å mene det, andre ganger har jeg trodd jeg har ment det, men aldri noensinne har jeg med hånden på bunnen av hjertet vært like seriøs med min likegyldighet. Likegyldighet over kjøkkeninnredning, likegyldighet over "vårt" liv. Allikevel plukket hun det ikke opp, og jeg merket at det plaget meg desto mer. Nå skulle vi to, hvertfall i teorien og ifølge løftene vi hadde avgitt for to måneder siden, leve samme resten av vårt jordiske liv.iOm det er i verste eller beste fall vites ikke, for her plukker ikke min eneste utkårede opp at hennes eneste utkårede driter så langt i noe så banalt og trivielt som den faens fargen på noe jævla servise jeg ikke sånoe som helst problem med å spise fra uansett hvor bra det matchet til eggerøren min... Plukket det ikke opp, eller kanskje enda verre, dreit totalt i det.... Send meg en engel, en som kan frelse meg fra denne avgrunnen jeg med vitende vilje og et stivt men ærlig glis om kjeften hoppet uti med huet først. Hva skjedde egentlig med drømmene mine, med planene som var kun et hårspredd fra å bli lansert for verden, og hvem er jeg blitt? Vel, jeg VAR snart legende, nå er jeg allerede død.

Kjøkkenet begynte å komme seg, såpass skulle hun ha for, det var heller hennes totale mangel på å se noe som helst utenfor egne skylapper som plaget vannet av meg i øyeblikk som dette.... "Blått", gjentok jeg, mer spørrende enn bekreftende, men allikevel trodde hun åpenbart at hun fikk klarsignal, eller kanskje hun visste jeg var et annet sted og så sitt snitt til å utnytte det, jeg brydde meg ikke. Jeg skulle vise henne...


Andre runde;

Automagisk er et fint ord. Beskrivende for det mye, da alt er magisk, selv om ikke alt er magisk av seg selv, automagisk, på egen hånd. Sola er automagisk, og likeså snø. Men ikke smil, som jo er mer magisk enn samtlige naturkrefter, vidundere og katastrofer i en og samme ordlyd, for det kommer ikke av seg selv. Noen dager krever det ingenting for å live opp og feste et smil på denne tilsynelatende lykkelige og nydelige jenta, men ikke idag. Idag er ingenting automagisk, hverken sol, smil eller latteren som ellers sitter så løst bak de kritthvite tennene hennes. Det er antimagisk, den bitre og hevngjerrige nemesisen til automagi. Ødeleggelseskraften. Men den trengs like fullt, for automagi kan ikke eksistere uten antimagi, de er to like sterke krefter i en konstant kamp ingen av dem noensinne vil vinne, for om den ene vinner vil begge tape. Ingen smil uten gråt, ingen tvil og en favorittlåt. Automagi i moll eller noe i den duren, den ene er trist og den andre så uendelig glad, men begge bringer energi til den som klarer å høre. Eller kanskje heller lytte, for tusner går rundt og hører, uten å lytte. Titter uten å se. Snakker uten å formidle, uten annen hensikt enn å få noen til å klø seg på ryggen i sitt sted. Jenta går mer i seg selv for hvert åndedrag, det er tydelig at hun er i en ond sirkel. Eller snarere en ond spiral, for negativitet eskalerer og multipliseres i seg selv i stadig kjappere tempo, til det tilslutt vil gro allmektig og sluke hele universet, til det kun gjenstår fragmenter av det som en gang var, kun for å minne om en bedre tid som ingen kan hente tilbake, eller fatte hvor fantastisk var... Noe skjer, en penn faller i bakken, og mer skal ikke til for at automagien kommer tilbake med hele sin kraft. For i de fleste tilfeller vil noen i en ond, antimagisk spiral bryte sammen av en så stor påkjenning som å miste pennen, og dermed siste rest av rytmen, men isteden blir det noen kjappe evigheter en total stillhet, som om hele verden venter på det uunngåelige. Verden må vente videre, jenta trekker på smilebåndet. Smilet smitter, selv om ingen ser det, og plutselig er magien tilbake i jenta, og verden hennes er reddet, for denne gang. Automagien seiret, enn så lenge


Fjortis og wannabe-pretensiøs, type anno 2003;

Jeg tror på at ingen nytelse blir fullkommen om det ikke er et resultat av så mange usikkerhetsfaktorer at nytelsens øyeblikk likegodt kunne vært nederlagets fortvilelse. Jeg tror på at lykke kommer i små doser i form av nytelse unnet selvet, da ulykke er ingenting mer enn savnet etter tapt eller enda ikke funnet nytelse. Jeg tror at nytelse er mer en rett og et krav enn en luksus, og forbuden frukt smaker alltid himmelsk. Jeg tror at antiklimaks etter endt nytelse ikke duger til noe annet enn å opparbeide lysten på ny nytelse. En meget god, men turbulent sirkel.

---

Ikke tro jeg bryr meg om at du går med et juglete jævla plastarmbånd med "livestrong" eller en hvit og svart plastgreie rundt hånda. Dere lurer ikke meg, det er bare blitt trend å vise seg som en sympatisk og generøs person. Ikke tro jeg ikke bryr meg fordi jeg ikke vil ha noe med de å gjøre. Fortjenesten for disse går oftest i lomma på han som solgte deg det. Og jaggu har jeg sett folk som har stjålet de i tillegg, jeg ble rent rørt av hvor dypt folk er villig til å synke for et godt formål...Jeg blir imponert om du støtter en sak ved å gi spenn/hjelp til et formål, uten å skilte med det. Uten å høste kreditt for det. Om du fortsatt gir til frelsesarmeen når han i den fjollete uniformen er på do og ingen er der til å se det. Gi for din egen følelse og andres nød, ikke fordi du vil fremstå som et bedre menneske. Din hykler.





Opptaksprøve til Westerdals (Hva foregår inne i hodet ditt?), veldig train of thoughts og smålig fyllesyk;


"Hjernen? Er du der"

-Ingen svarer.

"Eller svarte du nettopp at "ingen svarer"? Isåfall teller det som et svar!"

-Næsj, det teller ikke, la meg være i fred.

"Haha, du er der du, langt inne et sted."

-Jeg er fortsatt i hvilemodus. Slutt med den infernalske masinga!

"Infernalsk?! Herre hjerne, du trenger ikke rakettforske igjen idag, bare samarbeide litt så jeg får skrevet ned noe tull om hva som egentlig foregår med deg. Dessuten er jeg ganske sikker på at "infernalsk" ikke er et ord... Stram deg opp! Rist av deg siste rest av drømmene fra i natt!"

-Infernalsk er definitivt et ord! Men jeg skal ikke inn i nok en diskusjon med deg nå, jeg har ikke fått noe hjerneføde på lenge og dette er takken du får. Bare hyggelig!

"Du har virkelig bestemt deg for å leke hjernedød idag, ja? Vel, kanskje jeg da skal frata deg absolutt all input? Sette på litt trendy populærmusikk på repeat og skru på TV3? Du er klar over hva klokka er? Ett sted langt inne i underbevisstheten din har du nok en anelse om hva som går på TV3 på denne tiden! Vi snakker garantert noe Amerikansk med overdreven bruk av lattermaskin så du ikke engang trenger å vurdere om det er morsomt for å le på de riktige stedene! Er vi riktig heldige er det et sladderprogram om hva en rapper vi aldri har hørt om bruker pengene sine på, så kan du heller dagdrømme om lottogevinst enn å være noe som helst konstruktiv i dag og! Og apropos føde, Omega 3-pillene går rett i dass mens jeg knasker ostepop... Eller sjokkis? Hva er egentlig verst for deg? Pokker heller, våkne opp, jeg trenger deg!"

-Du blir bare slapp av ostepop og kommer til å sovne, så kan jeg drømme tilbake til min private strand i Brasil! Dessuten liker jeg å ikke trenge å tenke. Jeg tenkte i hele går og i for i gårs, tenk!

"Fundering over hvordan mat man kan skaffe på skralest mulig budsjett og ved forbrenning av minst mulig kalorier teller ikke!"

-Det var matte og fysikk på høyt nivå, skal jeg si deg! For ikke å snakke om ernæringskjemi, logistikk og grundig planlegging frem til neste lønningsdag, ting du ikke vet noenting om!

"Greit, du skal ha for at å invitere til søndagsfilm og "tilfeldigvis" be dem kjøpe med en pizza var litt glupt..."

-Glupt?! Det var diabolsk genialt, skal jeg hilse og si!

"Men hvem er det som finner opp ord nå? "Diabolsk"? Du vet jeg hater sånn fornorsking av gode, engelske uttrykk!"

-Det er et godt, norsk ord! Dessuten har vi aldri vært kjent for å snakke skriftlig norsk, ta med sosiolekter, slang og en generell globalisering grunnet konstant nettbruk og diverse påvirkning fra verden gjennom fjernsyn, radio, tidsskrifter og billigere reiser i beregningen og det er et helt akseptabelt ord, verdig en sivilisert samtale med kongen av norsk språkråd selv. Dessuten stammer ordet fra latin, og i likhet med de engelskspråklige henter også vi nordboere ord fra latin, såvidt jeg kan huske... Dessuten er det bedre å hente inn ord fra andre språk og fornorske de fremfor å flette stadig flere engelske ord inn i det daglige språksuppa, "if you catch my drift"?

"Jøss. Det var et godt argument. Ble rent målbundet nå, jeg."

-Takk. Jeg vet det. Jeg kjenner deg.

"Utrolig godt faktisk. Aldri hørt på maken, der var det jo synonymer og flerstavelsesord og i det hele og store veldig... Hva er ordet jeg leter etter?"

-"Artikulert"? "Gjennomtenkt"? Og en anelse filosofisk, kanskje?

"Så absolutt! For ikke å snakke om sarkastisk! Visste du forresten at humoristisk sarkasme er en av få språklige virkemidler som krever bruk av både venstre og høyre hjernehalvdel?"

-Det er klart jeg viss... Stopp en hal! Hva er det du insinuerer?!

"At du endelig er varm i trøya og kan hjelpe meg med å skildre hva som foregår i deg idag, kjære hjerne! God morgen!"

-Ditt svin.


Bloggish?

En dame sitter skitten på bakken, med blikket desperat søkende etter øyekontakt, og en kopp med noen kroner i ristes i retning av de som passerer. Hun fanger blikket mitt, og med noe som minner om sinne i blikket rister hun koppen mot meg, som om jeg ved å gå her er henne skyldig. ”Nei takk, jeg har mer enn nok” tenker jeg inni meg og ler litt i mitt stille sinn, fordi så usympatisk og kynisk kan jeg være.

En mann står på kne midt på Karl Johan med hendene foldet og lukkede øyne, bokstavelig talt tryglende og underkaster seg selv hundre prosent til deg, til meg, til bøddelen, for å få litt sympati, for å få noen skarve kroner. Jeg merker jeg blir oppriktig sur over hans eget selvbilde, at han er villig til å synke så dypt, og jeg vil aller helst riste ham og fortelle ham en ting eller to om hva som aldri burde være til salgs. Så stolt og nestekjærlig kan jeg være.

En mann jeg passerer hver dag til og fra skolen sitter som en skitten buddha med blikket festet i bakken, på sin faste plass ved Cuba-broen. Jeg har gitt ham penger før, men når jeg nå kjenner etter i lommene har jeg bare to kroner, og bestemmer meg for å ikke gi, det er for lite og for kjipt, som raggsokker til jul. Jeg vil passere ham på vei hjemover igjen så jeg går forbi, fordi så sjenerøs kan jeg være.

En mann kommer bort til meg og sier at han er i den ”prekære situasjonen av å bo på gata”, uten at han tyr til kriminalitet av den grunn. Han spør om jeg kan hjelpe ham ut med noen kroner, men jeg har bare en 20-kroning, altfor mye for en fattig student å gi bort kun av dårlig samvittighet eller god samaritaniering. Jeg forteller ham at ingenting i verden er gratis, men jeg at jeg gjerne kjøper en anekdote av ham for 20 spenn. Han forteller, jeg lærer og betaler for et godt kjøp. Så rettferdig og så kreativ kan jeg være.

Pent brukt billig moral til salgs for dobbel pris.

Det har skjedd, det jeg sverget hardt og lenge på at aldri ville skje, ikke engang når helvete fryste over; jeg er visst en blogger. Skam.

Og slik går dagene...